Anmeldelse: Fire flasker Facundo

Kun det absolutt beste fra familiens romkjellere er godt nok når Bacardi-familien samles til fest. Slik har det nok alltid vært, men dessverre har dette vært godsaker du må hete Bacardi til etternavn for å få smake. Eller, det var. Nå er det nemlig mulig å få en smak av deres absolutte toppserie Facundo – om du kommer deg til én av tre barer i Norge som kan by på godsakene.

Det var mange romfanatikere som fikk hastverk da Bacardi høsten 2013 meldte at de ville slippe en ny super premium-serie under navnet Facundo – kun for salg i Miami og New York. Siden har de gradvis sluppet opp taket litt, og nå er Facundo-serien å få tak i på flere markeder, men det er fortsatt sterkt begrenset. Her i Norge er den ikke å få tak i på Vinmonopolet, men om du finner veien til baren på The Thief, Theatercaféen eller Himkok i Oslo er det mulig å få seg en smak. Jeg var så heldig å spore opp en flaske Facundo Paraìso rett etter 2013-lanseringen i New York – og smakte flasken til min høyeste score noensinne: 97 / 100. Men det er lenge siden, mye er smakt siden da og smaken utvikler seg tross alt hele tiden – så når den like høyt opp denne gangen? Det gjenstår å se.

Facundo-serien består av fire varianter: Neo består av rom lagret i ett til åtte år, som deretter er filtrert for å fjerne fargen. Eximo består av rom lagret i ti til tolv år, og er noe så spesielt som en pre-blendet rom: Vanligvis lagrer man først, og så blander man rom fra forskjellige fat sammen for å oppnå det sluttresultatet man ønsker. Med Eximo er det motsatt: Her er blandingen gjort først, og deretter har man lagret. Det betyr en helt annen vanskelighetsgrad, når master blender i mye større grad må gjette seg frem til hvordan lagringen vil påvirke det ferdige resultatet. Tredje variant ut heter Exquisito, som består av rom lagret i syv til 23 år og med en siste sluttlagring etter blanding på fat tidligere brukt til lagring av sherry, mens sistemann og den eneste jeg altså kjenner fra før heter Paraìso, bestående av rom lagret «inntil 23 år» – her oppgis ikke noen minstealder, det eneste som sies er at det er hovedsakelig rom i den eldre enden av skalaen. I tillegg har Paraìso fått en sluttlagring etter blanding på fat av fransk eik som tidligere har vært brukt til XO-konjakk.

La meg forresten oppsummere ett punkt som gjelder alle de fire variantene først som sist: Flaskene er helt fantastiske, fra den rimeligste Neo til den grommeste Paraìso. Fantastiske art deco-inspirerte flasker med motiver fra Cuba og Bacardis rike historie, som gjør seg like godt på peishylla som i barskapet. Jeg scorer alltid noen poeng for emballasje og flaske, og alle de fire får således full pott her.

facundo-neoFacundo Neo består av rom som er lagret i mellom ett og åtte år, og deretter filtrert for å fjerne farge fra lagringen på fat. Trikset med filtrering er å beholde mest mulig av smak og aroma samtidig som du fjerner fargen – og her synes jeg Bacardi har gjort en bra jobb, jeg er ikke overbevist om at jeg hadde klart å plukke denne som en hvit rom med bind for øynene.

På duft er det først og fremst melasse og sukker som gir seg til kjenne, sammen med grønt eple – tenk fruktig, men mer syrlig enn søt frukt. I tillegg plukker jeg opp litt sort pepper på duften. På smak er den rund og fin, det er mye vanilje og kokos, sammen med hint av banan og en avslutning som byr på sort pepper. Neo er nok først og fremst en rom til bruk i cocktails – men selv bar synes jeg absolutt den gjør seg godt.

 

Poeng:

Flasken: 5/5
Utseende: 5/10
Aroma: 8/15
Smak: 45/60
Ettersmak: 6/10
Total: 69/100

Poeng (av maksimalt 100 oppnåelige)
69%

facundo-eximoFacundo Eximo består av rom lagret i mellom 10-12 år, og som jeg nevnte har selve blandingen av rom fra ulike fat foregått før lagringen – ikke etter lagring, som er det vanlige. Og om du stusser på hvordan den kan bestå av 10 til 12 år gammel rom dersom blandingen har foregått før lagring, handler det om at noe allerede lagret rom ble tatt med i blandingen den gang – slik at noe altså var inntil to år gammelt da blandingen ble gjort og lagringen startet.

På duft er det mye vanilje og sjokolade – de mest klassiske romduftene – men i tillegg plukker jeg opp banan, karamell og nøtter. På smak går den inn som ganske tørr, med mye tre og lær, før den åpner seg litt, blir rund og søt og byr på tropiske frukter som ananas og mango. Definitivt en interessant og spesiell rom – inngangen minner nesten om en del rom fra Brugal, som er kjent for å være tørre – men det interessante er at den ganske kjapt endrer karakter, og blir rund og søt.

Poeng:

Flasken: 5/5
Utseende: 8/10
Aroma: 14/15
Smak: 58/60
Ettersmak: 8/10
Total: 93/100

Poeng (av maksimalt 100 oppnåelige)
93%

facundo-exquisitoTredjemann heter Facundo Exquisito, og består av rom lagret i mellom 7 og 23 år. I tillegg har blandingen fått en sluttlagring på sherryfat – som betyr at vi bør kunne forvente litt tung fruktighet her med toner av kirsebær og plomme.

På duft er det igjen de velkjente romnotene – vanilje, sjokolade, brunt sukker og karamell, som gir seg til kjenne først. I tillegg plukker jeg opp litt kaffe. På smak er den først og fremst søt – igjen er det vanilje som dominerer, sammen med brunt sukker, marsipan og sjokolade, men i tillegg får jeg rosin og som ventet plomme og kirsebær. Dessuten byr den på litt spice mot slutten der sort pepper og litt fatkarakter kjennes.

 

 

Poeng:

Flasken: 5/5
Utseende: 8/10
Aroma: 14/15
Smak: 57/60
Ettersmak: 8/10
Total: 92/100

Poeng (av maksimalt 100 oppnåelige)
92%

facundo-paraisoOg dermed har turen kommet til fjerde og siste Facundo-variant – og definitivt kongen på haugen av de fire, nemlig Paraìso. Her oppgir ikke Bacardi noen lagring ut over at Paraìso består av rom lagret «inntil 23 år» – og med vekt på at mesteparten skal ligge på den eldre enden av skalaen. Mer enn det får vi ikke vite, ut over at den i tillegg har fått seks måneders lagring etter blanding på fat som tidligere har lagret XO-konjakk.

Og det er her jeg blir spent: Jeg smakte Paraìso for halvannet år siden, og gav den da min høyeste score noensinne – en score som fortsatt står som høyest her på OmRom.no med 97 av 100 poeng. Men smak er tross alt subjektivt, og siden den gang har min smak utviklet seg – i takt med at jeg har smakt ofte og mye. Så, står Paraìso seg fortsatt som kongen på haugen for meg, eller snakker vi statskupp?

Det første som slår meg med Paraìso er at førsteinntrykket er likt som sist: På duft er den ekstremt rund og dermed ganske utfordrende, det er vanskelig å plukke ut enkeltdufter – men der jeg sist trakk frem eik, kirsebær og marsipan plukker jeg nå i tillegg opp litt kokos. På smak er den fruktigere, med rosin og kirsebær som bærende elementer med marsipan, vanilje, brunt sukker og sort pepper like bak. Ettersmaken byr på litt krydder – med sort pepper som først i køen foran litt eik og tobakk.

Oppsummert er Paraìso en krevende, men fantastisk rom – og inntrykket mitt fra sist jeg smakte den står seg definitivt fortsatt. Dette er imidlertid en rom som krever at du konsentrerer deg, fordi alle dufter og smaker nesten går i hverandre kunne man kanskje tro at den var enkel, men om man tar seg litt tid og kjenner etter oppdager man alle nyansene – og det er da den blir fantastisk. Jeg tror Paraìso blir stående som min høyest rangerte rom en stund til. Den har etter min mening den perfekte balansen mellom sødme og tørrhet, samtidig som den er hemmelighetsfull nok til at du kan oppdage noe nytt hver gang du smaker den.

Poeng:

Flasken: 5/5
Utseende: 10/10
Aroma: 14/15
Smak: 59/60
Ettersmak: 9/10
Total: 97/100

Poeng (av maksimalt 100 oppnåelige)
97%

Som nevnt i innledningen er ingen av variantene i Facundo-serien til salgs på Vinmonopolet, dessverre. Du kan finne dem i baren på The Thief, Theatercaféen og Himkok, alle tre i Oslo, eller du kan plukke opp en flaske om du skal på reise, for eksempel til USA der de kan finnes i blant annet Miami, New York og Los Angeles.




Klikk her for alle anmeldelsene sortert etter karakter!

Comments

  1. Jesper Høst

    Jeg var så heldig å få muligheten til å delta på lanseringen av Facundo-serien i London i høst!

    Som bartender må jeg si det var Facundo Neo som stakk seg mest ut for meg personlig, og selv om jeg ikke har fått mulighet til å prøve det enda har jeg en følelse av at en velblandet Daiquiri på Neo må være korteste vei til Nirvana.

Leave a Comment