Rom: En historie om sukker, slaver og sjørøvere

Det var araberne som først tok med seg sukkerrør til Europa, allerede i det syvende århundre, og omtrent syv hundre år etter det igjen tok europeerne det med videre til Karibia, Under Christopher Columbus’ andre ekspedisjon i 1493 plantet han sukker på Haiti, og etterhvert som portugiserne og spanjolene etablerte seg på stadig flere øyer i Karibia, fulgte sukkerrørene med i bagasjen. Sukker var en ettertraktet vare, og selv om portugiserne først og fremst var ute etter gull på øyene, begynte de også å få øynene opp for sukkerhandel. De etablerte store plantasjer, hovedsakelig i Brasil, og fylte dem med afrikanske slaver – som etterhvert begynte å lage en gjæret drikk de kalte garapa doida, basert på saften fra pressede sukkerrør. Tidlig på 1600-tallet sto Brasil for det meste av sukkereksporten til Europa, og omtrent samtidig koloniserte England og Frankrike en rekke øyer i området. De kom imidlertid ikke så veldig godt overens med spanjolene, og ville mer enn gjerne ta over en del av sukkereksporten. Løsningen var å hyre inn private leiesoldater – buccaneers, som de ble kalt – for å gjøre livet surt for den spanske handelsflåten. Sjørøveryrket var født.

Sukkerrør

Sukkerrør. Foto: Sarah and Jason / FlickR

Sjørøverne beholdt stort sett utbyttet fra sjørøveriet selv, og etterhvert hadde mange av kapteinene samlet seg opp en grei slump på kistebunnen. Mange gav opp sjørøverlivet til fordel for et roligere liv på en idyllisk, karibisk øy. På Jamaica, for eksempel, kjøpte den tidligere sjørøveren Henry Morgan en sukkerplantasje – og vips, så hadde den tidligere så fryktede Captain Morgan blitt til respektable Sir Henry Morgan, plantasjeeier og viseguvernør på øya!

Etterhvert som destillasjonens kunst bredte seg ut over Europa, kom også romproduksjonen i gang i Karibia. Det var imidlertid ikke akkurat en drikk som sto høyt i kurs – destillasjonsapparatene var fortsatt primitive, og man hadde ikke  særlig god kontroll på sluttproduktet. Stort sett var det slaver og tjenere som måtte nøye seg med å drikke rom – mens de som hadde penger foretrakk brandy eller madeira. Etterhvert som sukkerproduksjonen ble effektivisert, økte også forbruket i takt med at prisen falt. Denne storproduksjonen krevde imidlertid stadig mer arbeidskraft, og den var det stort sett afrikanske slaver som stod for. De ble ofte betalt for ved hjelp av ferdig gods, og spesielt England brukte rom og raffinert sukker som betaling. Slavene ble sendt til Karibia, hvor de ble solgt for kontanter eller råmaterialer som sukkerrør og melasse. Dette ble sendt tilbake til England, og de ferdige produktene gikk tilbake til Afrika der de ble byttet mot nye slaver.

Sjørøverskip

Foto: Robert Pittman / FlickR

Nå befinner vi oss tidlig på 1700-tallet, og Frankrike innså at romimporten etterhvert begynte å bli så stor at den gikk ut over brandyproduksjonen i landet. For å stoppe dette innførte de et importforbud av rom – og dermed satt de franske koloniene igjen med en haug av rom som de ikke ble kvitt. Dette solgte de billig til de spanske og engelske koloniene – som dermed slapp å handle rom fra England. Dette var ikke britene særlig fornøyd med, så i 1733 innførte de The Molasses Act, som forbød handel med sukker eller melasse fra andre enn britene. Spesielt de amerikanske koloniene overså dette forbudet glatt og fortsatte akkurat som før. I 1763 innførte britene et nytt forbud – The Sugar Act – og denne gangen var de kloke av skade, og håndhevet forbudet hardt. Dette likte amerikanerne dårlig, det éne førte til det andre, og bare tretten år senere – den 4. juli 1776 – var britenes tid som koloniherre over Amerika over. John Adams, USAs første visepresident og andre president, skrev senere at det ikke kunne reises tvil om at «melasse var en viktig ingrediens i amerikansk uavhengighet».

Snart ble dessuten slaveriet avskaffet: Britene var først ute i 1807 og 1833 (i koloniene), franskmennene i 1817 og 1848. Dermed falt også sukkerproduksjonen – og spanjolene så sitt snitt til å bygge opp plantasjer på Cuba. Kjapt ble dette verdens fremste sukkerprodusent, og omtrent samtidig som dette fant irske Aenas Coffey opp kolonneapparatet – som gjorde det mulig å produsere renere brennevin, både raskere og mer presist. Dessuten gir kolonneapparatet et produkt som er lettere på smak enn pot still-apparatene man hittil hadde brukt. I Havana og andre cubanske byer spretter destilleriene etterhvert opp som paddehatter, og en spansk immigrant ved navn Don Facundo Bacardi Massò får med seg dette. I 1862 åpner han sitt eget destilleri i Santiago de Cuba.

Bacardis tidligere hovedkvarter i Havana. Legg merke til flaggermuslogoen øverst.

Bacardis tidligere hovedkvarter i Havana. Legg merke til flaggermuslogoen øverst. Foto: Sandra Cohen-Rose / FlickR

Rom blir stadig mer populært – spesielt i USA, men tidlig på 1900-tallet kom først forbudstiden og deretter depresjonen. Sukkerproduksjon ble hardt rammet, og etterhvert som salget falt ble stadig flere destillerier stengt. Jamaica hadde for eksempel over 100 destillerier i 1902 – mens det i 1938 kun var 29 operative destillerier på øya. Dette startet dermed trenden med mer sentralisert produksjon på færre destillerier, som så selger produksjonen videre til såkalte blenders. Disse mikser rom fra mange ulike destillerier, årganger og områder til et ferdig produkt, og setter sin egen merkevare på det. Resultatet er at mange rom på markedet i dag, selges av selskaper som ikke selv har egen produksjon – men simpelthen kjøper rom fra et av destilleriene, før de lagrer og blender det og selger det under egne navn.

Gjennom store deler av 1900-tallet var mange av de store destilleriene simpelthen underleverandører, og solgte sjelden rom under egne navn – i hvert fall ikke på det internasjonale markedet. Et eksempel på dette er Appleton Estate fra Jamaica, som først i senere år har begynt å selge sin egen rom internasjonalt – inntil nylig var den kun tilgjengelig på Jamaica. De siste ti årene har det imidlertid skjedd mye, og stadig fler destillerier lanserer egne merkevarer i tillegg til å være underleverandører til blenders som før. Mens rom inntil ganske nylig primært ble sett på som en ingrediens i drinker, spesielt i vår del av verden, blir utvalget og tilgjengeligheten av premium-rom ment for å drikkes bar stadig større. Fler og fler får øynene opp for mørk rom – og dermed åpnes også øynene opp for at rom kan være noe helt annet enn en ulagret, blank variant nederst i en litt dårlig mojito…

 

Kilder:
«Rum» av Dave Broom
«Rum: A global history» av Richard Foss




Klikk her for alle anmeldelsene sortert etter karakter!

Comments

  1. Spennende artikkel. For å pirke litt…

    «portugiserne, med Christopher Columbus i spissen» er neppe helt presist, all den tid Columbus var italiensk og seilte for spansk (castillisk) flagg.

    1. Author

      Oisann, av og til går det litt fort i svingene ja… Portugiserne tok det med først, men Columbus plantet sukker på Haiti. Har omformulert setningen nå. Takk for feedback!

Leave a Comment